Søndagene er dagen for å slappe av hjemme. De fleste har vel også vaskehjelp på mandager, og da kan det være greit å sørge for at huset ser litt presentabelt ut. Vi vil vel ikke ha en hvilken som helst Vanja eller Zonya sladrende rundt til de andre fruene sine om støv under sofaen eller kliss på kjøkkenskapene? Her, et passe casual søndagsantrekk, men likevel ganske elegant:

Tørkle: Fra en av våre sponsorer: Scull candy

Hettejakke: H&M

Capri: Lindex

Raggsokker: Hjemmestrikka

“Crocs”: Coop

Hansker: Rema

Og husk at det er på høy tid å bestille spaopphold eller lignende, for nå er bikinisesongen rett rundt hjørnet. Gleder meg allerede, og er i gang med forberedelsene. Dette blir guddommelig.

Ha en glamorøs søndag, da dere.

Ta-daa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden lørdag fortsatt er gangbar gå-ut-kveld blant oss glamorøse, bør dette innlegget være til nytte for aspirerende rosabloggere og wannabes over det ganske land:

Løsnegler er offisielt tilbake i motebildet, og jeg kjøpte pakke på siste shoppingtur til London. Uheldigvis var det ikke lim med i pakken, fant jeg ut da jeg skulle pryde puselankene. Nå kommer man heldigvis fra et møblert hjem, og der det er møbler, er det skap. Der det er skap, er det superlim. Det beste er godt nok. Resten var greit:

Step 1: Klipp ned egne negler. Bruk gjerne en avbitertang. Dette er både mer effektivt og mer hygienisk enn tradisjonell neglebiting.

Step 2: Sorter løsneglene etter størrelse.

Step 3:  Ta et lag superlim på din egen negl og et på løsneglen. Press. Her er det rom for mange tabber. Pass for det første på at du ikke har lim på fingertuppene, for det andre at du setter på neglen riktig vei, og for det tredje at du dekker hele din egen negl.

Alt i alt synes jeg ikke resultatet ble så ille, til å være første gang.

For løsneglnoviser kan det være greit å vite følgende om livet med løsnegler: Man kan ikke spille håndball med løsnegler. Heller ikke fotball, i hvert fall ikke hvis man står keeper eller pleier å holde i trøya. Kampsport utgår også. Man kan vanskelig skrive på tastatur med lange negler og SMS kommer overhodet ikke på tale. Alt omgang med vaskevann og bæring av for eksempel kasser må utføres av andre.

Mitt tips er derfor: Sett av et par fridager (eller ring inn syk) og bruk hendene til å drikke champagne (lange negler passer perfekt til å holde rundt stettglass), vandre rundt i byen og peke ut retninger for turister (lekker pekefinger) eller ta et kurs i magedans.

Og hvis det blir litt stress: De faller av av seg selv etter en uke eller så. om det haster mer, kan du forsøke å legge fingrene i bløt i en blanding av varmt vann, rødsprit og grønnsåpe. Fungerte for meg.

Nå er det på tide å kle på seg, og jeg lover å blogge antrekk til ulike anledninger fremover. Ha en glamorøs lørdag, da dere.

Ta-daa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Beviset er at jeg har farget bloggen rosa.

Bortsett fra det er jeg litt usikker på hva dette skal innebære. Kanskje blogge om følelser og mitt glamorøse liv? Det første har jeg masse av, det andre litt tynnere. I morges byttet jeg ut kontorkaffen med et sex-og-singelliv-aktig pappkrus fra Pascal, men det holder neppe i lengden.

Mote er i hvert fall et selvskrevet tema. Jeg er jo en på alle måter soignert person, med evne til å følge med på trendene, så jeg tenker mindre velinformerte (jeg vil nødig bruke ordet sjuskete) venner og slektninger vil ha både nytte og glede av å se hva jeg ifører meg ved ulike anledninger.

Nå er jeg dugelig motivert til å ta et dypdykk i klesskapet. Følg med, for dette blir spennende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forrige lørdag var jeg på sånn reunion, og jeg var riktig spent da jeg labbet av gårde. Skulle tro om de andre var blitt så rynkete og gråhårede at de ikke ville kjenne meg igjen?

Jeg begynte i grunnen å filosofere mye før lørdagen, faktisk med en gang innbydelsen kom dumpende inn i postkassa (hvis man da kan påstå at post ”dumper” i våre digitale tider?) Det er liksom sånn at når man først begynner å filosofere over tiden som er gått, er det natulig å observere merker etter tidens tann på egen kropp. Man er seg selv nærmest, bokstavelig talt. Og synet av alt som var nedsunket, var jo ikke direkte oppløftende.

Her måtte det handles! Handles inn, altså. Til undertøysbutikken i en viss fart. Der finnes det alskens fikse remedier for voksne damer. BH-er utstyrt med ferdige pupper. Det er bare å legge sine egne poser på toppen, og vips; instant barm! Og så finnes det truser med hold-in, da. Men jeg er sekptisk. Denne halvslaskete nylonsaken kan umulig være kraftig nok for oss som bærer vår velstand til skue på midten av oss selv? For ikke å snakke om parfymeriet; 1000 kroner for en såkalt vidunderkrem! Gemalen ville fått slag. Og så lenge jeg ikke har noen ekstra mannfolk gående på gress, akter jeg virkelig ikke å gamble med helsa til den ene som ikke slapp unna.

Løsningen ble som den alltid blir i et knipetak: Clas Ohlson. Der var det andre boller, eller remedier da, og til mye trivelige priser. Utrolig hva man kan få til med litt fantasi og gaffateip!  Et prektig korsett ble tilvirket av en eneste taperemse, surret stramt rundt den midtre velstand. For andre jubilanter som vil prøve, anbefaler jeg å få hjelp av en venninnne som er litt sterk i klypa. Resultatet blir best da. Gaffatapen var også glimrende til å ta barten med.

Forsøket på ansiktsløftning ved hjelp av tape i nakken, falt, om ikke i fisk, så i hvertfall i hudfolder. Men jeg ga meg ikke på tørre møkka! Reklamen kaller det fine linjer, selv er jeg ikke redd for å kalle en spade for en rynke, eller omvendt. Kjært barn har mange navn. Bort skulle de i hvertfall, og hva er da mer naturlig en å ty til vanlig interiørsparkel? Trikset er å smøre tynt på, og ikke pusse før etter andre omgang. (Bruk det fineste sandpapiret og sånn pussekloss du husker fra sløyden. Maskin er ikke å anbefale i ansiktet.) Motstå for all del fristelsen til å bygge kinnben eller forme litt på nesa. Det er vanskelig å få pent, og dessuten er stukkaturgips et riktigere materialvalg til denne typen oppgaver.

Litt maling på toppen, og jeg følte meg ganske stilig, da jeg trippet av gårde. Og de gamle skolekameratene må ha vært på Clas Ohlson, de også, for de så riktig oppegående ut alle sammen…så lenge det varte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av miljømessige hensyn kommer julebrevet bare ut i femti papirutgaver. Siden det ikke er så veldig privat, kan det jo få ligge på bloggen også:

De som kjenner oss bedre enn de som ikke kjenner oss så godt, vet at vi ikke bare er materialistiske matvrak. Til tider er vi direkte spirituelle, i hvert fall i adventstiden, og i år har vi rettet blikket utover, for ikke å si innover, både mot den store verden og inn i dypet av menneskesjelen.

For er det ikke griseflaks, da dere, at vår kulturs største høytid feires til ære for et uskyldsrent lite spedbarn, svøpt og lagt i en krybbe, omgitt av engler, tørkerullhvite lam og en strålende stjerne! Fra et visuelt synspunkt kunne det ikke blitt bedre. Men det kunne sannelig vært verre. For hvordan hadde jula sett ut dersom Jesus hadde vært, for eksempel, en slange?

Det er sannelig ikke så søkt som det kan høres ut. Slanger tilbes som guddommer flere steder i verden. Vi nevner i fleng India. Og Gud selv ga israelittene en bronseslange som de kunne sette på en stang og bukke for (4. mosebok, kap 21). Tenk om vi hadde hatt en slik der juletreet i dag står og breier seg så selvtilfreds. Ikke lett å henge julekurver og glasskuler på en halvannen meter bronsekobra, og lysdekor blir bare nifst. Man kan i høyden surre litt glitter rundt hodet dens og trøste seg med at jula ikke varer evig.

Derimot vill juleverkstedene blitt en lettelse for alle de små og store som i dag kjevler og kjevler på en deig som stadig blir mer og mer melete og sprukken, eller klipper i filler glanspapirkurver med sammenlimte fingre. Trolldeig? Trill ut en pølse og stikk to hull til øyne. Marsipan? Trill ut en pølse og trykk inn to rosiner til øyne. Pepperkaker? Trill ut en pølse og drypp på to melisprikker til øyne.

Mange av oss liker å sette ut grøt til nissen, men slangen vil nok heller ha en skål varm melk. Og det er greit for oss –og sikkert for alle de små rotter (som vi mistenker for å ha gjort mer enn å bare skotte på grøtboller gjennom tidenes julekvelder). I hvert fall er det varm melk de hinduistiske asketer visstnok ærer sine hellige kobraer med, og der har nordboerne mye å lære.

Vi regner oss som alminnelig opplyste innen norrøn mytologi, men kan ikke huske at noen tilbød Midgardsormen en skål melk. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Den måtte pent ligge rundt verdens ende og tygge på sin egen hale. Også til jul.

Jula var ellers noe vikingene forsto seg godt på. De hadde verken glitterengler eller bronseslanger, og hadde de en krybbe, var den full av høy og halm som hestene kunne gnafse på i kalde vinternetter. Men vikingene hadde hjerte for julas sentrale innhold: Mat og øl! Grøt med fett, kjøtt i alle slags former og fasonger, sterkt og kraftig øl og søte kaker. De kunne visst ikke destillere brennevin, men hadde noen tilbudt dem en klunk akevitt, hadde den nok likevel gått ned på høykant. Skål, forfedre! Eller nissen, som fikk en klunk mjød til jul i de dager, selv om han da gikk under navnet tuftekall. Skål i alle fall.

Så om du tilber Vår Herre i spedbarnsskikkelse, Valhalls enøyde hersker, en tjukkas i rødt fra topp til tå, visakortguden eller, for eksempel, en slange: God jul og god appetitt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er min personlige teori at en hver juleengel skjuler en liten Scrooge, og hos meg kommer det til syne ved at jeg kjøper julegavepapir på Nille. Jeg tilbringer mesteparten av desember aktivt opptatt med å blakke meg på presanger til venner, venners avkom og familie i bøtter og spann, og så prøver jeg altså å knipe inn noen kroner på kjipt gavepapir.

Straffen kommer temmelig umiddelbart. Juleengelen skal pakke inn de første gavene som skal sendes i posten eller med noen som skal samme vei (som pakkene altså, ikke nødvendigvis som posten) og billigpapiret kommer fram. Sammen med hyssing i rødt og gull og sølv og saks og tape og gavelapper. Her skær’e pakkæs!

Første gave ut: Juledørdekorasjon  til mamma. Med kunstig granbar og kongler og kuler. Jeg surrer inn i papir. Konglefrøvinklene presser faretruende mot papiret. Jeg surrer forsiktig på et lag til og taper nennsomt skjøtene. Surrer i vei med en runde gavebånd, knyter en flott sløyfe, strammer knuta…ritsjelyden forteller meg at revna er et faktum. Det var ikke bare budsjettet som sprakk –i år heller.

Jeg prøver meg på noe lettere: Boka til farmor. En bok er firkantet og grei. Bare blanke flater og rette vinkler. Og temmelig spisse hjørner.

Bamse til minsten skulle være grei skuring. Bløt og fin. Ingen spisse vinkler, kanter eller hjørner. Bare pels og vatt av mykeste kvalitet. Men det spiller ingen rolle. Djevelens dasspapir lar seg sannelig ikke formilde. Er det en kubikkmillimeter luft mellom papir og gave, er det muligheter for revner både på tvers og på langs.

Nød lærer naken kvinne å spinne, men jeg har aldri hatt for vane å pakke inn gavene i bare nettoen. Den slags blir for eksentrisk –selv for meg. Derimot har jeg to ekstraruller tape, så jeg limebånder i vei, både på eksisterende og potensielle sprekker.  Så klipper jeg lapper fra et annet gavepapir og klistrer på med mer tape, for å gi inntrykk av en høyst villet kollageeffekt. Så får jeg kunstnerstempel i stedet for gnierstempel, og har dermed lov til å skjenke meg et glass rødvin på mandagskvelden. Kom ikke her og si at jeg ikke er snedig.

Når resten av gavene skal pakkes senere i desember, har jeg nok investert i litt høyere papirkvalitet, men neste år bærer det garantert til Nille igjen. Verden ville vært et nitrist sted om en skulle drive å lære av sine feil til stadighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg innrømmer åpent at jeg er en uforbederlig julesjel som ikke synes adventen begynner en dag for tidlig. Når vi har kommet helskinnet hjem fra venninnens juleverksted og tenner første lys for glede og lar det skinne for seg selv og adventsstjerna som også er til stede, og for et stort krus julete med nellik og appelsin oppi seg, da er jeg fornøyd langt ned i magen.

Avsløring nummer to sitter lenger inne: Vi har ikke slutta med adventskalender. Annenhver jul lager jeg kalender til gemalen og annenhver jul er det hans tur til å glede sin frue. Sånn har det vært i 20 år, og med vår innbarka sans for juletradisjoner holder vi det vel gående til vårherre (eller julenissen) henter oss hjem.

I år er det min tur å kjøpe, og nennsomt pakke inn, 24 små pakker. Nevnte jeg at de liksom skal være små? Og at det skal være 24 av dem? Og at dette er noe sånt som tiendeåret jeg prøver å finne noe som ikke er det samme som i forfjor?

Man er jo ikke alene om kalenderfrustrasjonene. Rundt omkring i vårt langstrakte, og delvis nedsnødde, land, er vi flere i samme båt. 24 små gaver presser fantasien til det ytterste, og ennå er mange langt verre stilt enn meg. Firebarnsforeldre, for eksempel. Eller bigamister. Men de har kanskje lov til å kjøre samme kalenderinnhold til alle mottagerne?

Det er ikke lov med snarveier. En kasse pils ville under alle andre omstendigheter blitt tatt godt imot, men i dette tilfellet regnes det som juks. Handelsstanden rekker ut en hjelpende hånd: Annenhver butikk har satt sammen ferdige kalenderkombinasjoner, men etter å ha trålet Body Shop, bokhandelen og Ting&Tang, er jeg litt motløs. Gemalen er en sær og kresen herre, som neppe vil være i stand til å oppvise noen større begeistring over hårstrikk med charms, lip-gloss med kirsebærsmak, reflekselefantbamse eller rosa penn med fjærdusk og matchende notatblokk. Jeg vurderer sjokoladekalender, men midtlivsmannen har plutselig gått i barndommen og nekter å spise godteri i uka.

En djevel farer i meg. Hva med å lage 24 pakker med salmiakk, gavepapir, vindusklut, mel, konditorfarge, pepperkakeformer, grønnsåpe, gullbånd og kokosmasse og så håpe at gemalen overtar juleforberedelsene sånn ganske av seg selv? Og samtidig kan jeg selvsagt overlate ansvaret for gavene til julenissen. ..

Men nå tror jeg at jeg har funnet en genial ide. Jeg har kjøpt en mandig bok om whisky. Og jeg har en tapetkniv. Planen er å skjære løs alle sidene og ordne dem i 24 bunker. Sammen med pakkene kan han få en rull tape, og så kan han kose seg gjennom hele adventstiden med å pusle boka i sammen igjen. På mindre enn en halvtime er kalenderen klar og jeg kan åpne en prematur juleøl. Hysj! Ikke et ord til gemalen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Godt fornøyd med spraglete gulv.

Over ventilatoren, et stykke av min pistasjeisgrønne vegg.

Grønt bak hylla også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var det på tide å pusse opp kjøkkenet. På overtid, faktisk. Shabby chic var allerede på 90-tallet mer shabby enn chic, og en rødvinsinspirert aften ble hyllepapir tatt i bruk som veggplate over oppvaskbenken. Gulvet var tarkett –et gulv selv lallende idioter skal være i stand til å legge. Siden jeg er langt fra noen idiot, klarte jeg fint å legge det. Siden jeg i tillegg er ganske kreativ, klarte jeg fint å dekke alle sprekkene med akryl. Men direkte vakkert ble det jo ikke.

Så nå skulle det pusses opp, koste hva det koste ville. Og gjett om det ville! Da lommeboka så prisoverslaget, tok den beina fatt det beste den hadde lært. Jeg etter, tok den igjen og fikk fravristet den VISA-kortet.

Kjøkken ble bestilt og levert mens vi rev det gamle. Så der sto vi da, med kjøkken på stua og ingenting på kjøkkenet, overlatt til håndverkernes nåde. Og mammas, som vi måtte loppe for dusj og middagsmat.

Men du verden, det ble stilig. Alle som har kjent meg en stund, vet at jeg har flere tommeltotter enn gjennomsnittskvinnen, men tre verktøy behersker jeg med imponerende stødighet: kubein, malerulle og VISA. Så ble det riving og maling, mens fagfolk ordnet resten.

Gemalen har innrettet seg snedig med seminarer disse oppussingshelgene. Han er rutinert nok til å holde seg unna når fruen gjør seg klar med malebrett og rulle. Dessuten synes han at lysegrønne vegger er litt i overkant. Men han er mann, og må pent finne seg i å bli overkjørt når diskusjonen dreier seg om interiør. Noen regler må det dog være mellom mann og kvinne, og fruen styrer kjøkkenet med fast hånd. Samt nyoppdaget støv på hjernen. Her skal det skinne lengst mulig, fritt for fett og griser. Vil gemalen steke kjøtt, får han pelle seg ut! Der står grillen, og den kan få være hans domene. Inntil fruen legger en klam hånd på den også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På Dagsnytt i dag ble det hevdet at nordmenn ikke kan fjellvettreglene, disse ni paragrafene fra 1967, som burde være en del av alle nordmenns barnelærdom. Dette gjaldt særlig de under 25, men også en skremmende andel av oss voksne. Ikke bare reiser disse brusehodene til fjells uten å kjenne reglene, enda flere forstår ikke innholdet, og vil derfor komme til å gjøre seg skikkelig bort i år som i fjor.

Jeg tilhører i all beskjedenhet en familie med hytte på fjellet gjennom flere generasjoner, en ekte liten sak for primitiv livsførsel, og har gjennom årene opparbeidet en solid erfaring med å overleve fjellpåsken.

For ferskinger som kanskje skal bestige påskefjellet for første gang i år, eller deg som bare føler deg litt rusten: her offentliggjøres hvordan Skjæra har kommet seg gjennom fjellpåske etter fjellpåske med en blanding av sunn respekt, og en like sunn skepsis, overfor fjellvettreglene.

Les og lær.

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.

Den er grei. Jeg har ikke trening, ergo legger jeg heller ikke ut på langtur. Jeg går rett og slett ikke lenger enn de 60 meterne bort til utedassen. Det kan være langt nok det, på fjellet.

2. Meld fra hvor du går.

Naturligvis. Som beskrevet i et tidligere blogginnlegg sitter jeg med døra åpen når jeg forretter mine nødvendige ærend på hytta.  Da kan det være ganske greit at andre vet hvor jeg er, og ikke kommer busende på.

3. Vis respekt for været og værmeldingene.

Jeg har enn sunn respekt for været, men ingen som er noenlunde ved sine fulle fem kan da mene at jeg skal ha respekt for værmeldingen??  Det finnes vel ingen verre tullebukker som uhindret får lov å publisere surret sitt under vignetten ”vitenskap” enn meteorologene? De burde kategoriseres under ”troskap”, en hedersbetegnelse så god som noen, skulle jeg mene.

4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ha alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever.

Jeg legger ikke ut på denne høyst nødvendige turen uten utstyr, men ryggsekk blir litt i overkant. En dorull i den ene hånda og en god krim i den andre burde holde i massevis. Jeg vet det finnes folk som kan finne på å ta med seg appelsin på denne typen utflukter, og jeg vil med en gang gjøre det klart for fjellets noviser at den slags er helt forkastelig! Et par ekstra raggsokker i fjellstøvlene er derimot i orden.

5. Lytt til erfarne fjellfolk.

Her føler jeg vel at det er min egen erfaring og kompetanse som veier tyngst. Er du helt fersk, skal du selvsagt ikke kimse av gode råd, men til syvende og sist kan du bare stole fullt og helt på deg selv.

6. Bruk kart og kompass.

Nei, det får være grenser!

7. Gå ikke alene.

Tvert i mot. Det å ha med seg turfølge på disse ekspedisjonene går til nød an for venninnepar på 14. For alle andre er det sololøp som gjelder.

8. Vend i tide – det er ingen skam å snu.

Ingen direkte skam å snu, men det kan likevel ende med forferdelse. Som en hovedregel vil jeg nok si at har du først lagt ut på denne turen fordi du hørte naturen kalle, bør du ikke avbryte uten meget tungtveiende grunner.

9. Spar på kreftene og grav deg ned i tide.

Ja til det første, og absolutt NEI NEI NEI til det andre!

God påske

Tips oss hvis dette innlegget er upassende